Ettermiddagssola kastet et gyllent skjær over Vltava-elva da familien Hansen gikk ombord på sightseeingbåten nær Štefánik-broen. Det var deres andre dag i Praha, og etter timer med brosteinsgater og tårn hadde de bestemt seg for å hvile beina – og la elva føre dem gjennom byens hjerte.
«Skal dette virkelig ta mer enn to timer?» spurte tolv år gamle Ella og dyttet solbrillene lenger opp på nesen mens hun kikket nysgjerrig ut over det stille vannet.
«Ja,» svarte pappa Mark med et smil mens han satte seg godt til rette. «Og på de to timene får vi se mer av byen enn vi ville klart på en hel dag til fots.»
«Og,» la mamma Sophie til mens hun rotet i veska, «vi får mat.»
Det gjorde susen. Ella og lillebroren Max på ni kviknet straks til da duften av stekt svinekjøtt, dumplings og søt surkål steg opp fra båtkjøkkenet. Snart var de i gang med å spise svíčková og drikke eplejuice, mens Mark prøvde sin første ekte tsjekkiske pilsner, nikkende fornøyd med den bitre smaken.
Båten satte seg rolig i bevegelse, gled under Štefánik-broen og fortsatte sørover. Byen åpnet seg som et maleri på begge sider – pastellfargede barokkbygninger, spir som strakte seg mot himmelen og røde tak som lå tett i tett oppover åsene.
«Se!» ropte Max og pekte. «Det er slottet, ikke sant?»
«Jo, det er Praha-slottet,» sa Sophie og lente seg mot rekkverket sammen med ham. «Det største eldgamle slottskomplekset i verden. Ser du det høye spiret i midten? Det er St. Vitus-katedralen.»
«Det ser ut som noe fra et eventyr,» sa Ella og stirret opp mot den gotiske silhuetten.
De nærmet seg Karlsbroen, og båten senket farten litt. Broen reiste seg over dem, med tretti statuer langs kantene, slitt av tid og tusenvis av hender. Turister vinket og tok bilder.
«Hvorfor er det så mange statuer?» spurte Max.
«Godt spørsmål,» svarte Mark mens han tørket vekk litt skum fra overleppa. «Karlsbroen ble bygget for over 600 år siden, av keiser Karl IV. Statuene kom senere, mest på 1600- og 1700-tallet.»
«Ble den ikke bygd av en trollmann eller noe sånt?» spurte Ella og husket en historie fra reiseboka.
Sophie lo. «Ikke helt. Men legenden sier at de blandet eggeplommer i mørtelen for å gjøre broen sterkere. Folk fra hele Böhmen sendte egg – noen sendte til og med hele egg med skall!»
Max lo. «Da ble det sikkert verdens største omelett!»
Sola begynte å gå ned, og kveldssola ble til lavendel og mørkeblått. Byens lys våknet ett etter ett, og lyste som stjerner i elva. Til og med barna ble stille et øyeblikk, tryllet bort av stemningen.
«Der er Vyšehrad,» sa Sophie og pekte på en klippe med gamle murer og spir. «Det er enda eldre enn slottet. Noen sier det var stedet hvor de første tsjekkiske kongene holdt til.»
«Bodde det drager der?» spurte Max håpefullt.
«Ingen drager,» svarte Mark. «Men det var en prinsesse – Libuše – som sto der og så et syn: en stor by som skulle vokse frem. Den byen ble Praha.»
«Så vi seiler gjennom drømmen hennes?» hvisket Ella.
«Det kan man si.»
Så begynte båten å sakke farten igjen. De nærmet seg en elvsluse – store ståldører som lot båtene endre høyde etter elvens nivå.
«Hvorfor stopper vi?» spurte Max.
«Det er som en heis for båter,» forklarte Mark. «Slusene hjelper oss opp eller ned, avhengig av vannstanden. Uten dem kunne hele byen blitt oversvømt.»
«Kult!» sa Max og så spent på da vannet sakte steg. «Tenk om vi bare kunne skli ned som i en vannsklie!»
Sophie lo. «Det tror jeg byen ville blitt litt for mye for.»
De passerte foten av Petřín-høyden, hvor utkikkstårnet Petřín sto som en liten, glitrende Eiffeltårn-kopi. Derfra kunne man se hele byen – men nå så familien opp på det, som om byen selv holdt vakt.
Nå hadde natten virkelig lagt seg. Broene, kirkene og tårnene glødet i varmt lys, og Praha lå som et levende eventyr. Kjærestepar ruslet langs elvebredden, en fiolinist spilte svakt ved et hjørne, og en trikk klang i det fjerne.
Mark tok den siste slurken av ølet og pustet rolig ut. «Dette,» sa han, «er den perfekte måten å bli kjent med en by på.»
Ella lente seg mot skulderen hans. «Jeg liker Praha,» sa hun trøtt.
Max nikket. «Selv om det ikke er noen drager.»
Båten dreide langsomt tilbake mot Štefánik-broen. Turen var over, men minnene ville vare lenge.
For én magisk kveld hadde de seilt midt gjennom hjertet av en by full av historier – og blitt en del av dem selv.
